Har opplæringstiltak i sykehjem betydning for pleie og omsorg i livets sluttfase?

Denne rapporten er en del av et større prosjekt som ble initiert av Helsedirektoratet i den hensikt å skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for pleie og omsorg ved livets slutt i sykehjem. Hensikten med denne delen av prosjektet var å vurdere effekten av ulike opplæringstiltak til sykehjemsansatte med sikte på å bedre deres kompetanse i pleie og omsorg til pasienter i livets sluttfase.

Dette er en systematisk kunnskapsoversikt. Det vil si at vi har søkt etter, kritisk vurdert og oppsummert forskning fra studier som har vurdert effekter av opplæringstiltak til ansatte i sykehjem, tiltak rettet mot å fremme bedre pleie og omsorg i livets sluttfase (”end-of-life care”). Vi har funnet overraskende få studier med dette fokus. Det foreligger riktignok en rekke studier, hovedsakelig fra USA, som har beskrevet ulike opplæringstiltak til sykehjemspersonalet. Svært få er imidlertid av en slik metodisk kvalitet at det er mulig å si noe om hvilken virkning slike program har.  Rapporten oppsummerer resultater fra fem studier (seks publikasjoner). Nesten alle de inkluderte studiene beskriver sammensatte tiltak, det vil si intervensjoner som omfatter en kombinasjon av flere ulike aktiviteter. Opplæringstiltakene har i hovedsak vært rettet inn mot å øke ansattes kunnskapsnivå og å endre holdninger. To av studiene har også tatt sikte på å endre de ansattes praksis. Én av disse har inkludert helsegevinster, det vil si pasienters livskvalitet og grad av tilfredshet med pleien. 

Studiene viste inkonsistente funn både når det gjelder endringer i kunnskapsnivå og holdninger. I tre studier økte personalets kunnskapsnivå etter at opplæringsprogrammet var avsluttet, mens én studie ikke kunne påvise noen effekt. De to studiene som vurderte endringer i de ansattes atferd og praksis viste begge positive effekter av opplæringsprogrammene. Eksempel på dette var en tydelig økning i antall pasienter som ble vurdert og behandlet for smerter, og at pasienter på sykehjem der ansatte hadde gjennomgått opplæring var mer tilfredse med pleien enn pasienter ved sykehjem uten denne type opplæring. Dette var samtidig de studiene vi vurderte til å være av best metodisk kvalitet.

Stor variasjon både i type intervensjon og utfallsmål gjorde det umulig å beregne en samlet effekt på tvers av studiene (dvs. å foreta en meta-analyse). Det er stort behov for flere studier med et design som gjør det mulig å trekke konklusjoner om effekt, samtidig som en bør tilstrebe en større grad av standardisering av opplæringsprogram og måter å måle virkninger på.